Hvorfor flytte fra Polen til Norge? 🇵🇱🇳🇴 Historie på lett norsk (B1-B2-nivå)

Innledning

Det er mange innvandrere i Norge - de utgjør over 17 % av hele befolkningen (cirka én milion mennesker!). I nesten 20 år har polakker vært den største innvandrergruppen i Norge, og siden slutten av 2021 har jeg vært en av dem. Selv om jeg aldri hadde tenkt på å flytte ut fra Polen…

Hva er min historie da? Hvorfor forlot jeg landet mitt? I denne teksten vil jeg dele mine grunner.

Hoveddel

Det er selvfølgelig ikke lett å fortelle alt som har ført til at jeg flyttet fra hjemmelandet mitt, for dette er en komplisert sak. Alle som har tatt det samme valget, kan nok bekrefte dette, tror jeg. Likevel vil jeg prøve å oppsummere min historie.

Argument 1 - politikk, religion og urettferdige lover

Hvis du ikke vet det, så må jeg opplyse deg: Polen er fortsatt et veldig konservativt og katolsk land. Er du katolikk, går som regel alt greit. Men hvis du ikke er det, kan livet bli vanskelig.

«Den ene sanne religionen» påvirker mange områder av livet i Polen. I teorien skal religion og politikk være adskilt, men i praksis går de ofte hånd i hånd. Dette gjør at ytre høyre-partier har stor innflytelse og Den katolske kirke får bestemme mye. La meg gi deg noen eksempler.

Først og fremst vil jeg nevne at ekteskap mellom personer av samme kjønn er fortsatt ulovlig (fordi det regnes som en «synd»). Det betyr at mange homofile ikke har samme rettighetene som heterofile. Dette, synes jeg, er helt urettferdig. Selv om vi er en del av Den europeiske union, er Polen ett av fire land som fortsatt ikke har regulert dette.

For det andre er det verdt å minne om at kvinner i Polen fortsatt ofte blir behandlet dårlig, spesielt når det gjelder kvinnehelse. En av mest frustrerende tingene er mangelen på frivillig abort, noe som er helt normalt og tilgjengelig for kvinner i Norge og nesten alle EU-land (bortsett fra Polen og Malta).

I tillegg innførte Polen i 2022 såkalt svangerskapsregister - hvis en kvinne blir gravid, må legen hennes registrere det. Hvis det skjer noe med fosteret i magen hennes (f.eks. en spontanabort), kan kvinnen risikere fengsel fordi hun «har drept barnet». Kan du forestille deg dette? Kvinner blir gisler for mannlige politikere (dessverre er flertallet av polske politikerne fortsatt menn) som bestemmer over kroppene deres.

Jeg er ikke katolikk og stemmer ikke på høyrepartier - og det gjør at jeg tilhører mindretallet. Som kvinne og statsborger med mer venstreorienterte synspunkter er jeg nesten usynlig i det polske systemet, og det føles som om stemmen min ikke betyr noe. Dette gjør meg trist, for på søndag er det presidentvalg i Polen, og jeg er redd for at ingenting kommer til å endre seg til det bedre.

Argument 2 - sikkerhet, trygd og pensjon

I mitt land har vi, ofte av historiske grunner, en lang tradisjon for å ha mistillit til staten og offentlige tjenester. «Polakken vet best», noe som betyr at vi ofte anser oss selv for å være eksperter på alt. Legen sier én ting? Polakken hører ikke på ham, for polakken vet best. Myndighetene innfører nye lover? Polakkene vil ikke følge dem, for de vet tross alt bedre hva som er bra for dem. Noen ganger elsker jeg den egenskapen, men andre ganger synes jeg det bare er ren og skjær dumhet.

Her tenker jeg først og fremst på bilistenes hastighet i gatene. Ja, vi har trafikkregler som angir fartsgrenser, men nesten ingen overholder dem... Dette fører til mye såkalt «road rage». Nylige rapporter viser at Polen har det høyeste antallet dødsfall per 100 trafikkulykker i hele Europa! Som fotgjenger føler jeg meg ikke trygg - ikke engang i et fotgjengerfelt - fordi sjåførene ofte haster, ikke tar hensyn til folk i veien, eller sitter og ser på telefonen mens de kjører.

Det har skjedd mange ganger at jeg har handlet i butikken på den andre siden av gata, og på vei tilbake har jeg nesten blitt påkjørt av en bil. Det skaper mye unødvendig stress i hverdagen.

Et annet sikkerhetsaspekt er knyttet til arbeidslivet.

Jeg kom inn på arbeidsmarkedet under finanskrisen i 2008. Selv om jeg hadde universitetsutdanning og bodde i Polens største by, var det svært vanskelig for meg å finne jobb. På den tiden begynte «smarte» polske selskaper å utnytte en ordning som egentlig var ment for spesielle, atypiske situasjoner - alt for å spare penger.

Bedriftene sluttet nemlig å tilby arbeidskontrakter som ga ansatte rettigheter som betalt ferie, sykepenger og pensjon. I stedet begynte de å bruke kontrakter som opprinnelig var laget for frilansere, for eksempel kunstnere på korte oppdrag. Disse avtalene ble raskt kjent som «søppelkontrakter». I praksis betydde det at ansatte som burde hatt fast jobb, i stedet skrev under på midlertidige kontrakter hver måned (og de garanterte nesten ingenting annet enn betaling). Dette var i strid med polsk lov, men myndighetene har aldri gjort noe reelt for å stoppe praksisen.

Jeg er ett av ofrene for dette systemet.

Selv om jeg jobbet i Polen i mange år og betalte skatt, har jeg i praksis ingen reell mulighet til å få pensjon der. Jeg klarer nesten ikke å uttrykke hvor trist det gjør meg at landet mitt ikke tar vare på sine egne - i så stor grad at jeg måtte se meg om etter et bedre liv i utlandet.

Argument 3 - miljø, fred og ro

Det siste jeg vil skrive om, handler om naturen.

Hele mitt voksne liv bodde jeg i store polske byer som Warszawa (ca. 2 millioner innbyggere), fordi alt er konsentrert der, og det er der de største mulighetene for utvikling finnes. Dette gjør storbyene overbefolkede: folk bor i små leiligheter i store boligblokker, og grønne områder blir gradvis ødelagt til fordel for nye bygninger.

Man lever hele tiden i støy og frakoblet fra naturen. Dette ble spesielt tydelig under pandemien og lockdown, da vi i en periode ble forbudt å forlate leilighetene våre (under trussel om straff). Det begynte å åpne øynene mine.

En kilometer fra huset mitt lå det en liten skog, men selv der kunne jeg ikke finne stillhet, for bilstøyen kom fra alle kanter. Det var ikke mørkt om natten, fordi det var gatelys og neonskilt fra butikker overalt - jeg kunne ikke se stjernene (lysforurensning).

I tillegg visste jeg at uansett hvor jeg var, pustet jeg inn dårlig luft. Polen har et stort smogproblem, og mange brenner bokstavelig talt søppel i ovnene sine. Alt dette gjorde meg fortvilet og fikk meg til å lengte etter Moder Natur.

Jeg elsker grøntområder, solskinn, blomster og sommerfugler. Jeg vil se en klar himmel over meg og puste inn luft som ikke tar livet av meg. Jeg har bare ett liv - skal jeg virkelig tilbringe det i skitt, støv og møkk? Det kan ikke være slik, tenkte jeg.

Selv om jeg tok ulike steg for å forbedre situasjonen min i Polen, er det i Norge jeg har funnet det jeg mener burde være naturlig overalt.

Avslutning

Ja, jeg elsker landet mitt, men det er en vanskelig kjærlighet iblant. Det finnes utrolig mange fine ting i Polen, og jeg savner dem ofte, nesten hver dag. Samtidig er det mye som rett og slett er slitsomt. Selv om jeg hadde et mye bedre liv økonomisk i Polen, valgte vi (sammen med mannen min) å bosette oss i et helt annet land. Jeg aner ikke om jeg kommer til å bo her resten av livet, men vi gjorde det vi trodde var det beste for oss akkurat da.

Jeg føler meg hjemme i begge land, men som innvandrer har jeg egentlig ikke noe fast sted. Hjertet mitt vil for alltid være delt mellom Polen og Norge.